Kortversjon av Kypros sin lange og spennende historie
Kypros har vært bebodd av mennesker i rundt 10 000 år. De eldste spor etter bosetting finnes ved Kalavassos (30 km øst for Limassol) og er fra rundt 5000 f.Kr. Det finnes levninger etter beboere som sannsynligvis den gang kom fra Anatolia. Mellom 1100 og 1000 f.Kr. var det betydelige folkevandringer i det østlige Middelhavet, hovedsakelig fra Achea, Peloponnes og Kreta til Lilleasia og til Kypros. Den gresktalende delen av befolkningen på Kypros regner seg selv som etterkommere av disse.

Mellom 1000 f.Kr. og 58 f.Kr. var Kypros styrt av fønikere, persere, assyrere og egyptere, og deretter erobret av Aleksander den Store.  Etter ham kom ptolemeerne, inntil Romerriket tok over i 58 f.K. Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det østromerske riket, som etter hvert ble til det bysantinske riket. Den bysantinske tiden på Kypros varte i rundt 800 år, men var preget av stadige invasjoner og kamper mot arabere fra Nord-Afrika.

Under korstogene ble øya erobret av Rikard Løvehjerte i 1191 (Rikard I av England). Han er fortsatt den eneste britiske monark som har giftet seg utenfor England. Rikard giftet seg med Berengaria, den eldste datteren til kong Sancho VI av Navarra i Limassol den 12. mai 1191.  Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret igjen av det ottomanske riket i 1571, og ottomanene (tyrkere) regjerte på Kypros de neste 300 årene.

Nyere historie og Kyproskrisen (kilde: store norske leksikon)

I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (ottomanene), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt det ottomanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som koloni i 1914, og Kypros ble i 1925 britisk kronkoloni.

I 1950 ga kirkens uoffisielle folkeavstemning blant gresk-kypriotene flertall for tilslutning til Hellas, men denne ble underkjent av britene. Gresk-kypriotene startet i april 1955 en væpnet kamp mot britisk styre, og denne ble ledet av organisasjonen EOKA i samarbeid med den Kypriotiske Kirken. Kampanjen hadde bred støtte i den gresk-kypriotiske befolkningen, og skoleungdommer og speidere ble aktivt rekruttert inn. Kampen startet med angrep på bygninger og materiell, men utviklet seg raskt til å innbefatte drap på britiske styrker og personell, samt deres familier. Da britene satte inn tyrkisk-kypriotiske politistyrker mot EOKA, oppstod det også kamper mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter. En tyrkisk-kypriotisk halvmilitær styrke, TMT, ble dannet i 1958, for å organisere forsvar av landsbyer og byer, og for å kjempe mot EOKA. Tyrkisk-kypriotene hadde lenge fryktet en voldelig gresk nasjonalisme og var motstandere av at Kypros skulle innlemmes i staten Hellas.

I 1960 ble Kypros en selvstendig republikk, med et etnisk maktfordelingsprinsipp mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter helt ned på kommunenivå. Den første presidenten var Erkebiskop Makarios III. Til tross for uavhengighet fra britene, var mange gresk-kyprioter misfornøyde med at Kypros ikke ble del av Hellas (Enosis), slik de hadde agitert for i mange tiår og kjempet militært for etter 1955. De halvmilitære gruppene ble ikke avviklet, og spenningen mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter fortsatte.

Den gresk-kypriotiske ledelsen var misfornøyd med det etniske maktdelingsprinsippet som de mente ga for høy representasjon til tyrkisk-kypriotene, lammet statens drift og var ufornuftig på lokalnivå. President Makarios foreslo i 1963 å endre grunnloven slik at dette maktfordelingsprinsippet ble fjernet på ulike nivåer. De tyrkisk-kypriotiske politikerne mente dette innebar et klart brudd på det sentrale premisset for den felles republikken, og stolte ikke på gresk-kypriotenes hensikter. De trakk seg ut av regjeringen og parlamentet i protest, og i deres fravær vedtok de gresk-kypriotiske parlamentsmedlemmene endringene i grunnloven. De forlangte at tyrkisk-kypriotene skulle akseptere endringene for å få vende tilbake til parlamentet. Den østerrikske presidenten for grunnlovsdomstolen (en uavhengig institusjon som skulle vokte grunnloven) erklærte at dette var grunnlovsstridig, og altså ugyldig. Dette er paradoksalt nok altså basisen for republikken Kypros sin legitime suverenitet.

I julen 1963 brøt det ut kamper i flere byer og landsbyer, og dette førte til opprettelsen av en egen FN-styrke for Kypros. FN-styrker ankom Kypros i 1964, og de opprettet en "grønn linje" som skilte partene i hovedstaden Nicosia. Det brøt ut kamper og angrep over hele Kypros, og rundt 30 000 tyrkisk-kyprioter flyktet inn i bevæpnede enklaver hvor de fleste levde i kummerlige forhold i ti år, særlig fordi de ble utsatt for nærmest full blokade av forsyninger. De fleste landsbyer ble enten delt i to eller ble tømt for tyrkisk-kyprioter. I mange tilfeller ble moskeer bombet og tyrkisk-kypriotiske hus brent ned. Gresk-kypriotene så på enklavene som tyrkiske nasjonalister og separatister. I praksis tok gresk-kypriotene over hele staten og økonomien.

Den høyreekstreme, militante grupperingen EOKA B (etablert i 1971 av den paramilitære helten George Grivas) var støttet av militærjuntaen i Athen. De var misfornøyde med Makarios, som de mente var for moderat, og etter flere attentatforsøk gjennomførte de et statskupp i juli 1974. Nikos Sampson, en tidligere EOKA-mann, journalist og politiker, ble innsatt som president. Militærkuppet førte til at Tyrkia like etter (20.juli) intervenerte militært og okkuperte den nordlige tredelen av øya. Dette for å beskytte tyrkisk-kyprioterne, og helt i henhold til avtalen mellom Hellas, Storbritannia og Tyrkia som garantister for Kypros i "Treaty of Guarantee" som ble signert da Kypros ble selvstendig i 1960. Den tyrkiske føderale stat Kypros ble erklært året etter. 160 000 gresk-kyprioter flyktet sørover og 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. Etter denne flyktningestrømmen var staten Kypros (den gresk-kypriotiske delen) den eneste mottakeren av internasjonal bistand, fordi den var den eneste internasjonalt anerkjente myndigheten. I 1983 erklærte den tyrkiske delen en selvstendig republikk med navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (TRNC). Det tyrkisk-kypriotiske samfunnet har slitt økonomisk fordi den ikke-anerkjente staten har vært gjenstand for en internasjonal boikott, og har vært helt avhengig av bistand fra Tyrkia som har bidratt med rundt tre firedeler av det årlige statsbudsjettet. Gjentatte forsøk på mekling har ikke klart å forene de to delene av øya.

I 2003 ble grensen mellom de to faktisk eksisterende statene åpnet for begge parters borgere og for turister. Etter at EU hadde akseptert Kypros (i praksis den gresk-kypriotiske siden) som nytt medlem, ble det i april 2004 avholdt en folkeavstemning på Kypros om gjenforening av de to sidene, der man stemte for eller mot den såkalte Annan-planen. Denne planen foreslo en føderasjon av to stater, med visse begrensninger på friheten til bosetning og bevegelse. 76 prosent av gresk-kypriotene sa nei, mens 65 prosent av tyrkisk-kypriotene sa ja. EU hadde regnet med at folkeavstemningen ville gi et ja til gjenforening, slik at et gjenforent Kypros ville tre inn i EU. Den gresk-kypriotiske delen ble i stedet innlemmet i EU i 2004, men anerkjent som myndigheten for hele øya. Den faktisk eksisterende staten i nord ble holdt utenfor. Meklingen mellom partene fortsetter, og med Espen Barth Eide som FN sin spesialutsending i godt 2 år.  Etter valget av ny president på Nord-Kypros i april 2015 ble det stor fremdrift i forhandlingene, og partene møtes hyppig. I januar 2017 ble det avholdt stort møte i Genève sammen med FN og garantimaktene (Tyrkia, Hellas og Storbritannia), og forhandlingene pågikk for fullt utover i 2017.  Nytt stort møte i Crans-Montana ble avholdt i slutten av juni og utover med FN, EU og garantimaktene som deltakere. 6 juli 2017 ble forhandlingene avsluttet med at de ikke kom til enighet til tross for at de var kommet veldig langt. Espen Barth Eide gikk deretter av som FN´s spesialutsending. Han har fått mye ros for sin iherdige innsats over 27 måneder. FN vurderer nå å trekke ut sine fredsbevarende styrker som har vært på Kypros uten stans siden 1964.

Her kan du se en flott multimediapresentasjon om Kyproskrisen og FN publisert i mai 2019  av Isabel Müller Eidhamar.